STRIDEN MELLOM HENRIK WERGELAND OG JOHAN SEBASTIAN WELHAVEN:
|
Ved unionsoppløsningen i 1814 hadde vi to kulturer i Norge:
Den ene var en opprinnelig norsk kultur som førte tradisjonen fra norrøn kultur videre. Den levde i de norske bygdene og var
ikke allminnelig anrkjent enda.
Vår offisielle kultur var sterkt preget av Danmark. Embetsmenn fikk sin utdannelse ved København universitet og følte seg sterkt k
knyttet til dansk kulturliv.
Wergeland ville kutte over all forbindelse med dansk kulturliv og bygge videre på den opprinnelige norske kultur fra før dansketiden
Welhaven mente at norsk kultur hadde så dype røtter i dansk åndsliv gjennom 400 år at man ikke
bare kunne hoppe over dansketiden.
Striden mellom Wergeland og Welhaven kan kort skisseres i fire punkter:
- Språksaken:
Wergeland mente at vi måtte tilbake til det ekte norske mål som har overlevet i fjelldalene, mens Welhaven ville bygge
videre på det danske.
- Synet på dikterkunsten:
Wergeland mente at dikteren skulle være profet og kjempe for frihet på alle områder.
Innholdet i kunstverket var det viktigste.han var samfunnsengasjert og utadvendt på alle områder. han satte sine tanker
og følelser fritt og uhemmet på papiret, derfor ble formen uklar, og ofte myldret det av bilder, overlessede uttrykk og
fantasiord. Han jobbet etter impuls og bearbeidet ikke alltid råstoffet.
For Welhaven derimot var innholdet bare
"rådiamanten", det var dikterens(håndverkerens) behandling og "sliping" av emnet som var det viktigste, altså hvilken form kunstverket fikk.
Målet var ikke å kjempe for en sak, men å skape skjønnhet. dette estetiske kunstsyn hadde Welhaven fra den danske litteraturkritikeren J.L. Heiberg. Stillhet og fordypelse, å holde tilbake
følelser, utdype disse, reflektere og intellektualisere stoffet ble typiske kjennetegn for Welhavens diktning.
- Kultursyn:
Wergeland ønsket norsk kulturell selvstendighet, mens Welhaven ville at det kulturelle sambandet med danmark skulle fortsette.
- Politikk:
Wergeland ønsket at den politiske makten skulle ligge hos bøndene, mens Welhaven mente embetsmennen
var bedre egnet til å styre landet.
|
|
